Lesestoff for deg som elsker campinglivet

Gjennom vårt flotte samarbeid med Norsk Bobil og Caravan Club kan vi publisere spennende artikler som utgis i deres medlemsblad. Artiklene fra NBCC vil først være tilgjengelig digitalt en stund etter at medlemsmagasinet er distribuert. Medlemsbladet samt en rekke andre fordeler kan du enkelt sikre deg ved å bli medlem hos Norges største og eldste interesseorganisasjon for deg med bobil eller campingvogn.

Tekst og illustrasjon: Janne Nordvang
Bobil og Caravan magasinet, nr 1 Februar 2021

Telefonsamtale på campingtur

Jeg kunne overhøre små deler av samtalen der jeg lå utstrakt i en av disse sammenleggbare solstolene utenfor bobilen, halvt våken, halvt i drømmeland. Utsikten var upåklagelig. Sola varmet herlig der den strakk seg over øverste knaus på fjellet, og et titalls meter lenger borte på fjellknausen beitet og breket en flokk litt innpåslitne sauer.

Foran bilen stod gubben i nyinnkjøpt villmarskshorts med lommer for enhver anledning, og snakket med kollega og bobil-entusiast Kai i mobilen mens han sprayet panser og frontlykter med nøye utvalgt ozon-fiendtlig vaskemiddel, mens han pusset vekk en hel koloni mygg og annen usortert innsekt som hadde måtte bøte med livet i møtet med fronten på en Fiat over fjellheimen. «Ja, hun er jo ikke svære saken, men jaggu tar a seg godt ut i sola her!» Jeg våkner brått litt mer og lutter øre. Å høre omtale han meg som «ikke svære saken», og «tar seg godt ut» er, om jeg skal være så freidig å si det selv, svært oppløftende. Tenk at den mannen som gjennom mer enn to ti-år har trodd at romantiske gester er det samme som klype meg lett i hengepuppene og «skøyeraktig si «beep-beep», plutselig skryter av konemor til kollegaen på mobilen. Gubben pusser panser og snakker videre: «Neida, hun er enkel å manøvrere!»

Mannfolkprat

Jeg stusser litt, mest fordi at selv om mannfolk av erfaring seg imellom deler skrøner de tror er sanne om kvinnfolk, hadde jeg trodd gubben respekterte meg nok til å ikke legge ut som sexlivet vårt på den måten. Samtidig kjenner jeg, og dette sitter litt langt inne å innrømme, at det er hyggelig at han har lagt merke til, og setter pris på, at jeg i en alder av fir-og-førr fremdeles kan få bena ganske langt bakover uten at det knekker nevneverdig i de noe slitene og kalsiumfattige hoftekulene, og da jeg hører gubben stolt og høyrøstet fortelle at – «Jovisst er a litt trang, men ikke verre enn at går!», kjenner jeg at jeg blir yr som en strihåra vorster med løpetid på kennel. Jeg senker solbrillene, skuer så lekelystent som bare ei småsvett og overgrodd overgangsalder-kjerring kan, og tar meg i å fantasere om gubben jeg nå har vært i tospann med mer enn halve livet. Plutselig er han lissom ikke bare Ronny fra Måsan, men et fristende mannebein med heftige lommer i shortsen, sprayflaske og mikrofiberklut slengt over skulderen!

«Pytt i panne»

Sakte åler jeg meg ut av en litt sliten fem-trinns baden-baden stol, og vrikker meg langs førersiden av bobilen og bort til gubben som nettopp har lagt på røret. Jeg stryker en pekefinger over et sett kraftig hårete mannsskuldre, og sier med litt sånn tilgjort hes stemme: «Kan ikke du ta deg en dusj da, så skal jeg starte på middagen. Desserten kan du velge!» Så blunker jeg med det ene øyet, blåser et slengkyss hans vei, og går inn i kjerra for å finne frem alt som trenge til ei klassisk «pytt i panne.» Gjennom frontruta ser jeg at gubben står med haka litt nede på brøstkassa noen øyeblikk, som om han forsøker å ta innover seg hva som akkurat skjedde, mens han regner ut sannsynligheten, reint prosentvis, for at han han faktisk skal, som han selv sier, «få seg en beta» i kveld! Så får han fart på seg. Fordelen med fricamping sånn midt ute på vidda er mulighetene for en dusj i friluft, uten at andre enn en litt høylytt saueflokk skal se deg. For dusj i friluft må det bli, da bad/do i bobilen er så trangt at man gå ut derfra for å skifte mening.

Trangt om saligheten

Det er ikke videre stor plass i resten av denne bobilen heller, men det har og sine fordeler tenker jeg, da det er vitenskapelig bevist at mens mannfolks erogene sone ene og alene henger under navlen, er kvinnes erogene soner spredt godt over hele skrotten, og i et snaut kvadratmeters stort «allrom» i en komprimert Fiat vil det være store muligheter for at gubben på et eller annet vis vil streife bort i minst en av disse sonene bare han puster. Nå skal det sies at min største erogene sone etter fylte førr er kake, men kake var det lite av på fjellet denne turen.  Jeg beveger de kalsiumfattige hoftene rytmisk til reiseradioen, mens jeg lemper en håndfull poteter og speilegg over på to asjetter, da jeg som siste finish på det kulinariske camping-måltidet legger fire skiver stjernebacon i panna, og smiler forførende til gubben som nydusjet og polert går sidelengs inn døra med kun et snertent badehåndkle surret rundt livet. «Mmmm….lukter godt!» sier han, og lener seg over skulderen min for å snuse inn lukta av sprøstekt bacon. «Pytt i panne!» svarer jeg. «Men desserten blir ditt ansvar!»

Dessertmeny

Gubben gliser bredt. Så snur han seg med ryggen mot meg før han i sakte film bretter først den ene delen av håndkledet til side, så den andre, mens han svaier forførende fra side til side til tonene fra «Nei, så tjukk du har blitt», av Ole Ivars. «Da vet jeg hva som står på dessert-menyen» ler han, og spinner rundt så kroppsdeler som ikke er vant til friluft henger på utstilling til både meg og saueflokken. Akkurat da smeller det i høyt i stekepanna, slik det smeller da varmt fett møter smeltet margarin, og to dråper glovarmt baconfett spretter ut av panna. Den ene havner på døra til doen, den andre rett på gubbens edle deler! Han setter i et hyl så skingrende høyt at sauene bortpå knausen skvetter himmelhøyt og setter ufor skrenten så bjellekoret høres helt ned til lavlandet, og en og annen lemmen legger seg rett i stabilt sideleie. «Vann!!!!» hyler gubben! «Jeg trenger kaldt vann!!!» roper han, mens han febrilsk danser rundt på tærne, river ned taklys og mobilt nettverk, og peker på det alt har blitt en vannblemme på størrelse med et knappenålshode, av type annengrads forbrenning.
Jeg fyller et drikkeglass med vann og rekker knapt å summe meg før gubben har grepet tak i det før han putter glasset ned på gulvet mellom forsetene, setter seg ned i «hockey», og putter «junior» opp i glasset.

Blemme til besvær

Han sukker henført over den lindrende effekten vannet har, før han lener seg fremover for å vurdere skadene, og nok en gang setter i et av disse redselsfulle hylene! «Hva nå da???» spør jeg oppgitt. Gubben peker på snoppen i glasset og sier panisk at «Den blemma er jo KJEMPESVÆR!!!» Jeg bryter ut i usympatisk latter, til gubbens forferdelse, og forklarer så rolig (og nedlatende) jeg bare kan, at blemma er bitteliten, men at effekten av vann i glass virker forstørrende! Han reiser seg sakte, studerer saken møysommelig med rynket panne, før han puster lettet ut og igjen setter seg på huk for å avkjøle skaden videre. Det er en kar mer breibeint enn en innridd cowboy fra Texas som stille, og litt furtent setter seg ved campingbordet ute litt senere, for å spise pytt i panne med sprøstekt bacon. Den litt heite stemninga fra tidligere er definitivt borte, og med såret stolthet, og blemme der ingen blemme burde være, konstaterer gubben at det er min skyld. «Hadde du ikke bare ålt deg rundt meg sånn når jeg vaska lyktene, så hadde jeg jo ikke dansa naken så nære steikepanna!» sier han. «Men det var jo du som begynte!» svarer jeg, og gubben ser ut som et spørsmålstegn!

Oppklaringen

«Ja, det var jo du som fortalte kollega Kai i telefonen at jeg var en snerten liten sak. At jeg tok meg godt ut, og at jeg var… du veit… litt sånn i trangeste laget!» Jeg prøver å spille litt sånn delikat blyg, og forventer egentlig at stemninga skal lette, kanskje til og med bli litt heit igjen, men gubben bare slår oppgitt ut med armene, og ser dumt på meg! «Jeg snakka om bobilen, ditt naut!!!!» Jeg kjenner egoet mitt forsvinne fortere enn brennevinet til en russisk president, og rødmen sprer seg i kinnene da gubben ler så han pådrar seg akutt astma og kramper i mellomgulvet. «Hahahahaaa!!! Trodde du virkelig jeg snakka om deg! Åneida, du konemor! Du har da ikke vært liten og snerten siden tidlig 90-tallet!» Ærlighet varer lengst sies det, men jeg innrømmer gladelig at det svir litt også, og ingen kan bli så furten som ei kjerring på 44 med nedsunken livmor, rustne eggstokker, kalsiumfattige hoftekuler, svart belte i å holde nag, og hetetokter!

Derfor kjentes det ekstra godt, da gubben for `nte gang den kvelden gnålte om at bobilen var i minste laget, å foreslå at han kanskje kunne putte den i et glass med vann, da det tidligere på dagen hadde vist seg å gjøre underverker for små kroppsdeler!

Den som ler sist, ler best.

 

La oss tipse deg

Registrer deg her og motta varsel når vi publiserer enda mer spennende lesestoff.

* Påkrevd