I atombunkeren: Bjarne Eikefjord
Bobil og Caravan magasinet, nr 4. september 2017

Hemmelige rom i Europa: BoCM besøker topphemmelig, atomsikker bunker

Atomvåpnene skapte rundt midten av forrige århundre en genuin frykt for at menneskeheten skulle gå til grunne i et kjernefysisk ragnarokk. Atomskyene vokste mot himmelen etter hvert som stadig flere land utviklet og testet sine egne atomvåpen. Men noen ønsket å overleve en eventuell atomkrig.

Atomvåpnene endret dramatisk krigens tidligere naturlover om at man kunne overleve ved å slå i hjel sine fiender. Det ble tidlig klart for de fleste at om man forsøkte å bruke atomvåpen mot sine fiender, ville man selv også garantert gå til grunne. Nærmere uttrykt gjennom strategien MAD, som ikke sto for «galskap», men for Mutual Assured Destruction. Terrorbalansens logikk var at siden alle parter garantert kunne utslette hverandre, ville ingen ta i bruk atomvåpen. Rent bortsett fra at jordkloden ville bli ubeboelig for de fleste levende vesener, unntatt skorpioner og kakerlakker som man fant ut var immune mot radioaktiv stråling. Dette fungerte på et vis i flere tiår.

Enorme investeringer

Flere land brukte enorme midler på å bygge underjordiske bunkeranlegg som skulle sikre det politiske og militære lederskapet i tilfelle atomkrig. I USA er det tre kjente atomsikre kommandosentraler. I Norges nabolag finnes det et påstått atomsikkert bunkeranlegg i Nord Tyskland «et sted» mellom Lübeck og Hamburg. Britene og franskmennene har hvert sitt. Disse regnes til å være i stand til å tåle direkte treff fra atomvåpen opp til et par megatonn. Norge har en underjordisk kommandosentral for regjering og forsvarsledelse i «et fjell et sted i Sør-Norge», men dette regnes ikke å kunne tåle direkte treff fra atomvåpen. Indre arkitektur, sikkerhetsordninger, forsyningslogistikk og øvrig oppbygging er forbausende lik, nesten så man skulle tro det var en felles arkitekt som har utarbeidet grunntegningene. Anleggene er fortsatt topphemmelige, og krever meget høy sikkerhetsklarering for tilgang.

Overraskelsen

En dag i 2003 kom et par karer i uniform til en bensinstasjon i byen Konjic og ville kjøpe diesel, mye diesel. Så mye at stasjonsinnehaveren varslet myndighetene. Det førte til oppdagelsen av den topphemmelige atomsikre kommandobunkeren, ARK, (Atomska Ratna Komanda, Atomic War Command) som Josip Broz Tito hadde latt bygge fra 1953 og fram til 1979. I byggeperioden på 26 år ble det brukt ca. 800 milliarder norske kroner i anlegget som er på hele 6400 kvadratmeter under fjellet Zlatar som rager 280 meter over selve bunkeren. Inngangene er gjemt i to tilsynelatende helt vanlige landsbyhus. Mellom disse går en enorm bueformet tunnel, som vil føre trykkbølgen fra et eventuelt atomvåpentreff, ut igjen fremfor at den går inn i selve anlegget gjennom hovedinngangen som er skjult bak en enorm panserdør omtrent midt i buetunnelen. (Den norske bunkeren mangler dette trykkavvisningssystemet, og regnes derfor ikke å kunne tåle direkte atomvåpentreff).

Jugoslavias største hemmelighet

Med kodenavnet «Istanbul» var atombunkeren i Konjic inntil 2003 så hemmelig at ikke en gang myndighetene i Bosnia kjente til den. Bygningsarbeiderne fikk bind for øynene når de ble fraktet til byggestedet. Da bunkeren var ferdig i 1979, var det bare 16 personer som hadde kjennskap til den: 3 generaler og 13 soldater som skulle holde anlegget i gang, alle underlagt den strengeste taushetsplikt som varte helt til lagrene av diesel var i ferd med å gå tomme og truet den øvrige infrastrukturen med ødeleggelse. Myndighetene i Bosnia brukte det neste tiåret på å finne ut hva de skulle gjøre med bunkeren. Til sist ble det besluttet at den aldri mer skulle inngå i militære tiltak, men den skulle åpnes for publikum. Den 5 Biennale i 2019, med deltakere fra både Russland og USA; vil markere den symbolske avslutningen på den militære fasen av bunkeren, og samtidig åpne den for et unikt kunstprosjekt.

En tidskapsel

Atombunkeren i Konjic, en liten by rundt 40 km. sør for Sarajevo, fremstår i dag som en tidskapsel, et sted hvor tiden har stått stille siden 1979. BoCM fikk anledning til å delta på en omvisning. En lang og kronglete vei førte fra Konjic, via en militærforlegning, til inngangen, som var skjult av et typisk landsbyhus. Derfra førte en bueformet trykkavlastningstunnel innover i fjellet, til selve hovedinngangen bak en enorm panserdør. Når den var lukket, ville trykket fra en eventuell atomeksplosjon utenfor, bli ledet forbi og videre ut i friluft igjen. Innenfor kommer vi først til noen digre ubåtmotorer med generatorer som kunne produsere all elektrisk kraft som trengs til å drifte ventilasjonsanleggene, lys, oppvarming og fuktfjerning fra de mer enn 100 rommene hvor 350 militære og politiske ledere kunne oppholde seg opptil et halvt år, uten forsyninger utenfra.

Telekommunikasjon

Alt teknisk utstyr fungerer, selv om det nyeste er nesten tre tiår gammelt. Fjernskriversentralen var tidligere selve nervesenteret i all kommunikasjon. Fra telesenteret går telefonlinjer ut til hele det gamle Jugoslavia, og derfra kunne Tito og hans militære ledere stå for krigføringen direkte. Om det da var noe igjen å krige om. Vi kjenner ellers igjen det som i dag omtales som «situasjonsrom» og «briefing-rom», som også er å finne i Norge. Den gangen var det plott som gjaldt, i dag er plottene erstattet med digre TV-skjermer som kan hente inn bilder fra satellitter, faste kameraer, eller endog en soldats hjelmkamera mens han deltar i kampens hete på andre siden av jordkloden.

Fjernstyring

En sentral, hemmelig kommandosentral regnes for å være helt avgjørende for politisk og militær ledelse i en krigssituasjon. Den kan også brukes for andre formål enn en atomkrig. Sentralt i kriseledelse, er å få hånd om informasjonen. Fra disse kommandosentralene er det derfor mulig å fjernstyre TV og radiosendere slik at det som kommer ut, er den informasjon som regjering og forsvarsledelse mener er viktig for å støtte opp under en eventuell kriseledelse i for eksempel en krigssituasjon. Og samtidig avskjære motpartens mulighet til å drive påvirkning, forvirring og undergraving gjennom spredning av falske nyheter og propaganda.

Nervesentre

Mediesentrene regnes for å være selve nervesentrene i enhver kommandosentral av denne typen, noe også Titos atombunker vitnet om. Det var det ypperste av 1980-tallets telekommunikasjonsutstyr vi kunne beskue, selv om dette utstyret for lengst er museumsgjenstander i forhold til utstyret som finnes i fortsatt operative kommandosentraler i en rekke andre land. På områder som arkitektur, innhold og oppbygging, skiller ikke Titos kommandosentral i Konjic seg ut fra andre tilsvarende sentraler, for eksempel i Norge, Tyskland, USA og Storbritannia. Det er nesten så en kan undres om de er laget ut fra felles grunntegninger…..

Komfort

Josip Titos private gemakker så ut som om de var innredet i går. Smakfullt treverk, sofa, stoler, dyner, puter, sengetøy og annet innpakket i plast så ut som om det kom fra butikken i går. Han hadde to kommandopunkter, ett i selve situasjonsrommet, og ett i den private leiligheten, begge steder med en rød telefon innen rekkevidde. Baderommet var laget av utsøkte materialer og flotte farger. I det hele tatt ville Tito kunne ledet krigen fra en meget komfortabel kommandosentral.

Forsyninger

En enorm sisterne får vann fra underjordisk inntak fra elva Neretva som renner tett forbi. Her var det pumpeanlegg og renseanlegg for å sikre rent og sikkert drikkevann og tilstrekkelig vann for renhold. To enorme dieseltanker klarte å holde aggregatene i gang i 11 år, fra krigen begynte i 1992 og frem til 2003. Soverommene var laget lyse og trivelige, åpenbart for at de som skulle ha tilhold der, skulle ha det mest mulig komfortabelt. Likevel melder tanken seg: Hva ville disse hatt å komme ut til, om den kalde krigen hadde blitt varm, og atomvåpnene hadde etterlatt jorden som en rykende, livløs ørken hvor bare skorpioner og kakerlakker ville overlevd.

Hvordan komme dit?

Konjic ligger på hovedveien mellom Mostar og Sarajevo. Veien er i seg selv et reisemål med en av Europas flotteste canyons. Enklest er motorveien fra Zagreb via Split til Caplina, og deretter oppover Neretva-dalen til Sarajevo. Flotte campingplasser i Jablanica, litt sør for Konjic, og i selve Sarajevo.

Trafikkregler: Stort sett «norske» fartsgrenser, mye mer radarkontroll enn i Norge. Trafikkmiljøet i Bosnia er kraftig forbedret det siste tiåret. Hovedveier er av god standard.

Prisnivå: Mellom fjerdeparten og tredjeparten av tilsvarende i Norge.

Bunkerbesøk: Arrangeres av Visit Konjic, www.visitkonjic.com

Mandag, onsdager og fredager: Tre ganger daglig. Søndager to ganger daglig.





La oss tipse deg

Registrer deg her og motta varsel når vi publiserer enda mer spennende lesestoff.

Vår samarbeidspartner

Gjennom vårt flotte samarbeid med Norsk Bobil og Caravan Club kan vi publisere spennende artikler som utgis i deres medlemsblad. Artiklene fra NBCC vil først være tilgjengelig digitalt en stund etter at medlemsmagasinet er distribuert. Medlemsbladet samt en rekke andre fordeler kan du enkelt sikre deg ved å bli medlem hos Norges største og eldste interesseorganisasjon for deg med bobil eller campingvogn.

Turforslag